1 plass som kasteball

Jeg er skilsmissebarn. Og det er ikke dermed sagt at å være det, er negativt. For å leve som barn med foreldre som ikke funker sammen i hverdagen kan nok være en stor prøvelse i seg selv. Men når ikke foreldre klarer å samarbeide om hvordan samværet skal funke, så begynner situasjonen å bli annerledes. I gamle dager, ( ja jeg føler at jeg er blitt veldig gammel😜)var det ikke noe økonomisk motiv for samværet slik mange opplever i dag. Alene mødre fikk ikke noe bidrag fra far og det var kun en barnetrygd til ett hvert barn fra staten.  

For min mor sin situasjon så var det å ha flere jobber, for å få mat på bordet til oss tre barna på 4, 12 og 15 år. Mange dager lot hun være å spise middag slik at vi kunne være mette. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte tenke på hvordan man skulle lage ett hjem for barna og i tillegg bekymre seg for om man har mat på bordet og tak over hodet. Og hvordan skal man få tid til barna sine oppi enn sånn situasjon. Moren min er ei sterk dame og gjorde det hun mente var best for oss barna. Og tenker mest på vårt ve og vel den dag i dag enn seg selv 😊  

Oppi dette skal min mor samarbeide med vår biologiske far. Mange ganger hadde han ikke mulighet for samvær. Og andre ganger skulle han ha det. Nå bodde han ett stykke unna så det var ikke annen hver helg opplegg. Kun halve ferier osv. Brødrene mine var gamle nok til å bestemme selv angående samvær. Men det kunne ikke jeg. Så det ble jeg som ble den jævla kasteballen mellom to foreldre.  Selv om man er bare noen år gammel så skjønner man mye allikevel. Heldigvis var ikke dette flere ganger i måneden. Men de få gangene i året var sårt nok like vel. Hvorfor kan man ha tid til barnet en gang og så er det plutselig ikke interessant allikevel? 

Ja når først man fikk være med faren sin man nesten ikke kjenner så var det hyggelig. Og det ble jo også brukt mot min mor. Dagen kommer da jeg skal hjem og ringer og spør om jeg kan være litt til. Moren min er enig siden jeg sier jeg har det bra og avtaler en annen dag jeg skal komme hjem. Og jeg dukker ikke opp. Ingen å få tak i, ingen beskjed hvor jeg var eller når jeg kom.  

Det må ha vært helt forferdelig situasjon for moren min og vente og ikke vite noen ting. Hvordan skal man ta tak i situasjonen? Ikke hadde hun bil sånn at hun kunne reise å finne meg. Ingen tok telefonen.  Hvordan hadde Annette det? Var det hun som egentlig ville være lenger? Hun måtte til slutt gå å legge seg for klokken passerte elleve på kvelden. Alt var mørkt i huset og hun hadde ikke klart å sovne for hun var redd og tankene kvernet i hodet hennes.. Plutselig hører hun barnegråt fra gangen og det var meg som var livredd.  

Jeg tror ikke jeg som 4 åring sa til min biologiske far at han kunne slenge meg inn i gangen og håpe på at noen var hjemme for jeg veit jo ikke bedre. 

Som barn har man en far og mor. Disse er barnets trygge omsorgspersoner. Uansett hva foreldrene er uenige om eller ikke tåler hverandre , så bør ikke man ta enkle avgjørelser som det jeg opplevde. Uansett for den andre parten bør man faktisk gi beskjed. Ingen bør få oppleve det som hverken barn eller voksen.  

Slike ting setter seg veldig fort for små barn. Man lurer på om man har gjort noe galt eller om det er noe galt med seg selv. Hva skal man gjøre for å få bekreftelsen på at forelderen er glad i deg. Dette gikk jeg og lurte på i mange år i min barndom. 

Tryggheten min var hos moren min. Og jeg ble svært opptatt av å beskytte henne. Jeg ble redd for å miste henne og hadde mye mareritt om nettene at hun ble borte for meg. Muligens mitt første møte med angsten som senere skulle ta over en del av hverdagen min.