Litt om lille meg 🙂

Jeg har alltid vært lita både i størrelse og høyde…eller det er litt jug fordi etter 2 unger blei bredden faktisk utvida, men sånn er det med den saken og jeg jobber fortsatt med det 😅 I hele barndommen skulle jeg være like sprek og flink som de andre med lange bein og med ingen frykt for noe. For å kompansere for høyden så ble vel konkurranse instinktet mitt over normalen. Og da mener jeg MYE over normalen. Jeg skulle vinne og vant jeg ikke var jeg en dårlig taper og da en skikkelig ræva taper. Var veldig egenrådig og hadde ikke noe imot å gjøre noe alene hvis det ikke interesserte meg hva de andre holdt på med. Og jeg elsket dyr!

Vi var en god gjeng i bygda jeg vokste opp i. Men som det er så flytter som regel de fleste ut og finner sin plass på forskjellige steder i Norge. Det er så morro å tenke på minnene fra hele gjengen som holdt sammen fordi det var ett stykke til nærmeste tettsted. Vi fant på mye gøy🙂

Kongsberg ble min plass da jeg flyttet fra redet som 17 åring. Begynte på frisør utdannelse og gikk nesten to år i lære på en salong med så mange fine kollegaer. Så kom kronisk senebetennelse og jeg fikk ikke gå opp til fagprøve. Ett nederlag som var verre enn alle gangene jeg ikke vant til sammen. Jeg skulle jo ha fagbrev og bli make up artist etterpå. Men hvem vil klippes av ei som mister saksa i gulvet eller klasser sminken utover alt som er?😜

Jeg hadde så store planer! Skulle jo fikse håret og sminken til de som skulle på tv og leve bylivet i Oslo.

Men det blei mange måneder der jeg ikke fikk lov til å bruke armene. Hvordan i all verden klarer man ikke å gjøre det? Men det gikk etterhvert over heldigvis. Så da hadde jeg gransket ut en ny plan. Jeg skulle ha jobb og kjøpe meg egen leilighet! Valset inn på kontoret til faren min som dreiv en transport bedrift og sa at jeg trenger jobb. Han var ikke veldig enig fordi bror min jobbet allerede der og mor mi var nok bekymret at han var på veien, om ikke jeg skulle ut på veien også. Dobbel bekymring kunne vi jo ikke ha!

Sta som jeg er fikk jeg endelig overtalt de til å jobbe der. Blei plassert i en varebil med ruter om natta og 10 -12 timers dager var normalen. Og i firmaet ble jeg i 15 år. Med masse forskjellige jobbtitler. Men mer om det en annen gang🙂

Og stolt eier av leilighet som 21 åring! Og noen år etter så er det samboer´n min Bjørn og 2 bonusbarn som kommer inn i bildet. Og jeg skulle jo aldri har barn😜Litt komisk egentlig for han jobbet for ett annet transportselskap som skulle fusjoneres sammen med det firmaet jeg jobbet i. Ja da blei vi sammen også 😁

Jeg ønsket meg sånn ett småbruk for jeg er så glad i dyr. Hvor mange dyr jeg klarte å stappe inne i leiligheten min er ett mysterium for mange. Og da vi så småbruket her i Sigdal ble vi helt forelsket! Ikke nok med at jeg var på knærne etter Bjørn, men nå ble det ekstra forelskelse i ett sted oppå der igjen🙂

Bjørn gav meg 2 egne flotte gutter som jeg er så fornøyd med å kunne oppdra her i den flotte bygda, med masse supre folk❤️

Så hvorfor skulle akkurat jeg få en smell psykisk i en alder av 33 år når man har ordnet seg alt man kunne ønske seg? Dette er nok en del av min stahet og konkurranse instinkt. Jeg gir meg ikke før jeg har gjennomført det jeg har som planer. Ikke minst fordi jeg har 100 ideer i hodet mitt som kverner som ei mølle. Og jeg skulle så gjerne gjort alle sammen😜