Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre mer!
Orda kom som en trykkbølge i hele kroppen, av fortvilelse og forvirring i samme slengen.
Greit! var det eneste svaret jeg kunne komme med.
Fy faen og vondt det er å få en sånn beskjed. Du har blitt avvist av en omsorgsperson som du genetisk sett er knyttet til at skal ta seg av deg. Som tenåring så går det en faen i deg og tenker, ja samme det jeg klarer meg. Det ble ikke noe mer samvær etter den gangen. Moren min fikk ikke vite hvorfor før noen år etter.
Men han var ikke noe pådriver for å ha meg der heller. Så hun må ha skjønt at det var noe. Mye av tankene mine var at jeg var ikke verdt en dritt. Men det var også en lettelse, nå slapp jeg alle de dagene i forveien å grue meg. Jeg var ikke lett å komme inn på, fortalte svært lite til min mor og far.
Det ble mye grubling i hodet mitt. Hva hadde jeg gjort galt? Hva har jeg sagt feil? Var det faktisk riktig de følelsene som hadde vært der i mange år? At jeg hele tiden prøvde å få noe indikasjon på at han faktisk brydde seg om meg var faktisk ekte. Kan ett barn føle det? Var det fordi han mente jeg følte feil at jeg så stefaren min som far? Den sorg følelsen jeg hadde hatt i løpet av årene, ble veldig forsterket.
Den lille jenta som så opp til en forelder. Var stolt av å fortelle om hva han kunne. Var sikker på at en dag så ville denne følelsen av tomhet bli fylt opp av den samme følelsen av stolthet, av å få bekreftelse på at jeg var bra nok. Alt jeg ville var å få en bekreftelse på at jeg var noe, noe for han.
Om den beskjeden kanskje ikke stemte, at det var en annen grunn? Men jeg var sikker i min sak at det er ikke jeg som skulle ordne opp. Ansvaret lå ikke hos meg. Beskjeden var kommet og jeg forholdt meg til den.
Som nevnt lukket jeg meg følelsesmessig inne. Jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare denne følelsen av å bli forlatt. Men allikevel så hadde den følelsen vært til stede hele veien, men jeg malte nok over den med håp om at det ikke stemte…
Nettstedstittel 