Kontrollbehovet😳

Så nå lurer dere nok på hvorfor jeg fikk disse symptomene av en hendelse. Men det var ikke fordi jeg så noe skummelt på tv. Det var noe som utløste angsten. Angsten ville kommet på ett eller annet tidspunkt. I en eller annen setting kunne den kommet. Det kunne kanskje være så enkelt at jeg skulle ake på akebrett og mistet kontrollen over det. Eller en eller annen situasjon jeg kanskje ikke så løsningen på å komme ut av.

Jeg hadde en trygg oppvekst hjemme der jeg bodde. Men det kom utrygge situasjoner der jeg ikke hadde kontroll. Som tidligere nevnt så hadde jeg det første møte med utrygghet og kjent på angsten som 3 åring. Men når dette kommer flere ganger i løpet av de første årene i livet ditt så husker hjernen det. Og da utløses det av visse faktorer man blir utsatt for.

Jeg kan huske at tiden før samvær hos min biologiske far var noe jeg gruet meg til. Jeg følte at jeg ble sendt til noen jeg ikke kjente. Hvilke ukjente mennesker ble jeg plassert hos når jeg kom dit? Hvor lenge var han på jobb, til kveld eller natt? Hadde han tid til å være med meg denne gangen? Jeg hadde jo også ett lite håp at han hadde tid til å være med meg, at det ville bli annerledes enn forrige gang.

Usikkerheten gjorde at jeg fikk angst anfall og gråt mye i dagene før jeg skulle reise. Måtte forsikre meg hvordan jeg skulle komme meg hjem, hvilken dag og klokkeslett. Det var holdepunktet jeg hadde for å ha en liten kontroll i situasjonen.

Det var alltid mye krangling og støy mellom min mor og min biologiske far før samvær. Jeg fikk jo med meg disse tingene og visste jo at det var meg de diskuterte. Jeg følte at det var min skyld, alt dette bråket. Husker at jeg alltid hadde lyst til å forsvinne til ett annet sted, slik at de slapp alt styret ved at jeg var tilstede. Det var meg som gjorde de andre lei.

Moren min var alltid der og sa at det blir fint å reise og gav meg positive ting å tenke på. Hun sa aldri ett dårlig ord om min biologiske far. Men barn merker mer enn vi voksne tror. Og jeg kunne jo merke fortvilelsen til mamma selv hvor godt hun prøvde å skjule det. Nå som jeg selv er mor, kan jeg virkelig forstå at dette må jo ha revet hjertet hennes i biter ved å måtte ta disse avgjørelsene.

Jeg hadde ikke kontroll på situasjonen og kunne ikke påvirke den. Og det kunne ikke mine foreldre heller enn hvor mye de prøvde…