Øving gjør mester👍

Den ukjente helsesøsteren jeg hadde bretta sjela mi for, viste seg og holde ord. Hun ordnet møte med mor mi hjemme hos oss og jeg skulle være med. Hun forklarte litt om tilstanden min til mamma. Møtet var trygt og godt. Hun hadde en egen evne til å forklare og berolige at dette skulle vi komme oss igjennom sammen. Jeg fikk verktøy til å kontrollere angsten som hun kalte Trollet.. Jeg skulle ha flere faste oppgaver i hjemmet, sånn at jeg ikke kjente på at jeg var alene til de andre kom hjem. Og jeg skulle også være med andre barn selv om jeg ikke helt følte for det. Jeg ble forklart at jeg var såpass stor at jeg måtte sove i egen seng og øve på å føle meg trygg i min egen seng. Jeg måtte øve på å ikke være i nærheten av mamma hele tiden. Tvangstankene måtte jeg også øve på å kontrollere. Livet skulle fortsette som før og det var viktig og ikke gi etter med at jeg skulle slippe ting. Jeg fikk beskjed på en klar og ansvarsfull måte hva som ble forventet av meg. Dette måtte gjennomføres hvis ting skulle bli bedre. I ettertid så ser jeg at jeg var så heldig at en voksen kunne kommunisere sånn med barn. Barn trenger å få klare beskjeder av som forventes og hvorfor det må gjennomføres.

Møtet var veldig godt. Bekymringene mine ble lagt frem. Jeg ble forsikret at jeg ikke ble avvist. Dette var ikke min skyld og at foreldrene mine var fortsatt glade i meg. Og det er jo så rart at bare å høre det, skal utgjøre så mye forskjell! Jeg hadde mennesker som støttet meg!

Det ble samtaler med helsesøster videre for å snakke om hendelser. Kontrollere Trollet og nye verktøy. Og ikke minst se det positive i de små stegene på fremgang.

Det ble gode perioder og noen tilbakefall.

Jeg kunne fort få panikk anfall feks da jeg så det manglet snø midt på garasje taket. Det jeg da så var at han som jeg var redd skulle ta meg, hadde sendt ildkule på taket. Derfor manglet det snø. Fornuften tilsier jo at det hadde smeltet snø der. Men det oppfattet ikke hjernen min. Hvis jeg så spor etter hestesko eller elgspor stivnet jeg helt.

Jeg ønsket meg så et par Fila sko og mamma og jeg kjøpte de på handletur. De var så fine og jeg var så stolt av å fått dem.🤩De fineste skoa jeg hadde eid. Jeg var så stolt og gikk med de inne, helt til jeg kunne gå ute med de. Jeg gikk en tur med de nye fine skoa i lysløypa. Og så trampet jeg i litt myk sørpe. Da jeg så på bakken av avtrykket av skoene stivnet jeg. Avtrykkene lignet på hestesko. Jeg fikk helt panikk og kunne ikke bruke de lenger. Jeg var så lei meg. At jeg ikke hadde sjekket skosålene før vi kjøpte de.

Jeg kunne ikke gå med sko som lagde avtrykk av noe som var ute etter meg.

Men med oppfølging fra helsesøster så tok vi tak i disse tingene. Jeg måtte øve og øve. Ingen var ute etter meg og jeg måtte øve på å bruke skoene. Så jeg kunne se at det gikk helt fint.

Jeg var så nervevrak av disse rare tinga jeg hadde for meg.

Jeg måtte lære meg på nytt at verden var ett godt sted, med glade og positive hendelser.

Rundt ett år tok det før jeg ble frisk. Latteren kom gradvis tilbake og jeg kunne faktisk føle ekte glede. Jeg kan ikke takke nok for at jeg var så heldig som fant helsesøster som hørte, forstod og handlet ut ifra utfordringene jeg hadde. Jeg fant Annette igjen i mørket og hentet henne inn igjen. Sorgen ble borte og jeg følte at jeg var hel igjen. Men hemmeligheten om det jeg hadde slitt med, ble holdt tett inntil hjertet mitt.