Dagen kom da helsesøster skulle på besøk på skolen. Som jeg hadde gledet meg! Dagen der alt det vonde skulle forsvinne og alt skulle bli normalt igjen. Satt spent og ventet på pulten min, at det var snart min tur inn til helsesøster. Katastrofetanker for gjennomhodet mitt, og at dette var den eneste sjansen jeg hadde. Tenk hvis det hadde skjedd en misforståelse at jeg ikke kunne snakke med henne allikevel? Hva gjør jeg da? Lettelsen ble stor da jeg ble ropt opp at det var min tur.
Jeg husker ennå hvordan helsesøsteren så ut. Helsesøstre har en finurlig måte å være på. Enten de har spesielle trekk ved utseende eller måten å være på. Men en felles trekk jeg har opplevd opp igjennom årene er at de har en egen evne til omsorg. Kanskje jeg bare har en enorm respekt og at de kan så utrolig mye, bare fordi jeg ble mottatt med respekt og omsorg av henne som satt ovenfor meg på bordet den dagen. For en flott dame! Hun stilte meg noen spørsmål og lente seg vennlig mot meg, med øyne som sa at hun her kan jeg stole på. Så spurte hun de magiske ordene: Hvordan føler du deg? Alt bare rant ut av meg, den lille ungen som ikke klarte å holde tårene tilbake. Vrengte ut sjela mi om alle sårene. Hvordan alt var og hvorfor jeg så at dette var min eneste sjanse til å rydde opp. Hun lyttet og gav meg tørkepapir for tårene jeg ikke klarte å kontrollere.
Ordene ble tomme. Jeg begynte plutselig å angre meg noe forferdelig. Hva hadde jeg gjort nå? Ville det jeg har sagt gjøre at mine nærmeste får problemer? Vil jeg få problemer? Kommer dette til å få konsekvenser for alltid? Jeg fikk angstanfall der og da.
Hørte langt unna i anfallet at helsesøster sa: Jeg forstår deg og det er helt greit at du har det sånn, og du er ikke alene. Dette skal vi to fikse sammen! Hun holdt rundt meg til jeg sluttet å riste og gråte. Jeg aner ikke om hun forstod hvordan jeg hadde det, men hun fikk meg i hvertfall til å tro på at hun skjønte det. Hun forklarte hva som skulle skje videre. Hun forklarte også for meg at ingen kan forstå hvordan du har det, hvis du ikke sier noe. Og nå hadde jeg tatt ett stort steg ved å fortelle henne. Vi ble enig at hun skulle prate med mamma, hvis det var enklere for meg.
Etter praten med helsesøster var jeg helt tom. Det var mye som kom ut på kort tid. Jeg hadde åpnet meg for ett ukjent menneske, som var veldig skummelt. Mange tanker kom rekende på ei fjøl. Ville mamma og far min bli lei seg og såret? Hadde jeg feilet? Hvordan ville de se på meg når de fikk høre dette av en fremmed? Ville de fortsatt være glad i meg?
Jeg aner ikke hvorfor jeg følte at jeg skulle bli avvist av foreldrene mine der og da. Men jeg var (og er fortsatt 🙂) så innmari glad i dem. Hvis det var noe jeg unngikk for alt i verden så var det og såre dem. Nå gikk det på at jeg følte en sorg over å ha mistet meg selv. Sorgen kjennes akkurat ut som når man har mistet noen. Jeg leitet og leitet i mørket, men kom aldri til Annette.
Nettstedstittel 