På leting etter svar

Ingen andre så ut til å ha det sånn jeg hadde det. Alle var glade, lekte og så ikke ut som de hadde en eneste bekymring. Jeg derimot hadde begynt å lukke igjen døra 3 ganger med høyre hånd. Hvis jeg ikke husket om det var høyre og kanskje hadde brukt venstre, måtte jeg begynne på nytt. Sjekket ovnen hele tiden om den var av. Måtte skru av og på 3 ganger og med høyre hånd. Vaske hender 3 ganger. Om døra var låst, okei sjekk 3 ganger. Alt jeg tok i måtte være med høyre hånd, hadde jeg tatt med venstre måtte jeg avslutte med høyre. Og etter hver av disse tvangshandlingene, måtte jeg si at siden jeg gjorde det riktig nå kommer det aldri til å skje noe galt med de jeg var glad i. Det var fast rituale. Sa jeg det feil og kranglet med meg selv inne i hodet mitt, så måtte jeg starte det igjen helt til det ble riktig sagt. Kan jo godt si at ting uendelig lang tid 😉

Jeg begynte å lete etter svar. Jeg har alltid vært glad i å lese. Jo mer jeg leste lærte jeg. Biblioteket har alltid vært ett sted der jeg kunne finne noe nytt å lære. Man kan si jeg så det som ett lekeland med masse ord, bokstaver og lærdom. Kjente gleden for hver ny bok som jeg så interessant ut og hvertfall hvis det var nye bøker som kom. Et hellig sted der bare meg, roen og bøkene kunne finne hverandre. Flyte til ett annet univers og suge til seg alt som stod der. Husker mamma var alltid oppgitt når jeg kom hjem med sekken full av lånte bøker. Hvordan i all verden skulle jeg få lest alle til de skulle leveres igjen? Skjønner henne godt for jeg maxet ut antall bøker man kunne låne

Lite visste jeg at i min søken etter svar på at jeg trodde jeg var alene med mine følelser og frykt, fant jeg på biblioteket. Det var en hylle med brosjyrer, de var hvite med blå tekst. De lyste mot meg så jeg måtte lese på dem. Okei brosjyrer leste jeg for det om. Leste vel alt som jeg så. Men akkurat disse ordene angst og depresjon bare måtte jeg se på hva var. Der stod det akkurat hva jeg trengte å vite: Ta kontakt med helsesøster. Og det bestemte jeg meg for å gjøre når hun kom på skolen neste gang. Kjente en lettelse at jeg visste hvor jeg kunne få infoen jeg trengte. Husker at den dagen jeg gikk hjem så følte jeg meg litt spent, for kanskje bare å prate med helsesøster ville få sårene til å forsvinne. Brosjyrene hadde jeg satt fint tilbake i hyllen, fordi hvis noen ville finne de på meg så hadde jeg ett forklaringsproblem. Merkelig tanke at man må skjule hvordan man har det til tross for at man er ett barn. Men det ligger nok lengre inne i oss når man har sår i det innerste….