Det er forferdelig vondt i alle deler av kroppen. Man er lammet av frykten, fra man står opp til man legger seg. Og man bruker uendelig lang tid på å sovne. For når man er rolig overtar angsten kroppen, tankene og følelsene dine. Man blir enormt sliten av å være i beredskap hele tiden og i tillegg mister søvn, fordi man ikke får sove. Når neste dag kommer er man sliten, med lite søvn og mindre kapasitet til å takle angsten. Det blir en spiral der man prøver å slite seg ut på dag tid med fysiske gjøremål. For kanskje man er såpass sliten at man bare sovner med en gang man legger seg i senga. Som en gang var ditt beste sted til hvile og trygghet, som har blitt en ny frykt som du prøver å unngå.
Jeg var så sliten når kvelden kom. Når man har angst føles det ut som om man har løpt mange mil på kort tid. Man føler seg helt tømt men flukt responsen din er fortsatt der, og er klar til flere mil for å rømme fra det som er farlig. Når man har hatt angst ei stund, så begynner du å grue deg til neste dag. Du vet hva som venter når du står opp. Hamster hjulet begynner å spinne og det tar ingen ende. Mamma sin seng var trygg. Men jeg sovnet ikke før hun kom å la seg.
Men hvordan kan man forklare fighten man har innvendig? Jeg sa ofte at jeg skulle ha ramlet ned trappa og brukket bein og armer, og gjerne knust noe mer. Da kunne andre se de smertene jeg hadde. Man kunne se hva som feilte deg og si når man kan forvente bedring. Jeg begynte å bli sur og lei meg på samme tid. Sur fordi jeg ikke hadde bevis, og lei meg fordi jeg var sur mot mamma fordi jeg ikke følte at noen forsto. Så jeg begynte å klandre meg selv at det var min egen feil at jeg hadde det sånn. Jeg tenkte på at jeg hadde nok vært slem mot noen og fikk igjen. Alt av mine handlinger fikk konsekvenser. Dette gikk så mye i tankene mine at jeg ble overbevist av dette. Og resultatet av det ble jo tvangshandlinger…
Nettstedstittel 