Jeg husker det som det var i går. Mor mi hadde sendt meg til sengs, og jeg som andre unger kunne snike meg opp trappa for å snik titte på hva de voksne så på tv en. Det jeg ikke visste var at dette skulle snu på hele hverdagen min i lang tid fremover. Og senere i livet. Husker til og med natt kjolen jeg hadde på. Den var hvit med røde små epler. Jeg var så fornøyd at jeg hadde kommet meg langt nok opp trappen for å akkurat se hele tv en.
På skjermen var det ett barn som lå i en seng. Barnet ristet, spyttet og skrek. Ved siden av stod den en prest og kastet vann og sa mye rart på annet språk. Jeg leste teksten på skjermen og fikk med meg at det barnet var besatt. Foreldrene stod ved siden av og gråt.
Jeg ble stiv av skrekk av hva jeg så. Jeg prøvde å snike meg til sengen igjen, men kroppen var helt nummen. Følelsen fra beina, armer, hodet og hjertet var helt borte. Følte at jeg var utenfor meg selv. I senga begynte jeg å hikste gråte. Hjertebank. Jeg så at rommet gikk rundt og jeg følte jeg var iskald og skalv. Mamma kom og trøstet meg, jeg kunne ikke si hva det var for jeg ante ikke hva som skjedde. Og jeg kunne jo ikke si at jeg hadde snik kikket på tv en til henne. Jeg sleit med å sovne den kvelden. Hadde jo aldri syntes det var vanskelig før, for å sove likte jeg godt.
Dagen etter var verden helt annerledes. Jeg var utenfor meg selv. Livredd, skvetten, hikste gråt og hadde ikke lyst til å gå fra mamma. Jeg trodde rett og slett at en som vi lærer om i kristendommen som bor under jorda skulle komme å ta meg. Men jeg husker ikke eksakt hvor gammel jeg var men rundt 11 år. Så jeg måtte jo på skolen. Den skoledagen var forferdelig. Fikk ikke med meg hva læreren sa og kunne høre at stemmen til meg selv og andre ble forvrengt. Dette gjorde at jeg fikk enda mer frykt for at det var tegn på noen som skulle ta meg. Låste meg inn på do for å gråte, så ingen skulle se at det var noe galt med meg.
Når jeg kom hjem var jeg så urolig og rastløs. Jeg var livredd for å være alene hjemme og gråt frem til mamma kom hjem fra jobb. Dette var noe mamma aldri hadde opplevd at jeg oppførte meg slik. Det eneste gangene jeg gråt var kvelden før jeg skulle på samvær med min biologiske far. Jeg som var så selvstendig og fiksa alt selv, plutselig ble avhengig av å vite hvor hun var og om hun var i nærheten av meg.
Episoder fra disse dagene dukker opp som bilder og videoer fortsatt i hodet mitt, når angsten sniker seg innpå som en klebrig snegle som ikke vil slippe taket. Bare for å minne meg på at angsten fortsatt er her hvis jeg ikke stopper opp og tar kontroll.
Jeg var fullstendig lammet av angst. Dette er noe av det mest smertefulle jeg har opplevd. Det er som åpne sår inne i hele kroppen som du føler aldri gror. Ukontrollerbart og forvirrende.
Og hvorfor skulle akkurat det lille jeg så på tv den kvelden utløse så store smerter innvendig? Var jeg latent til å utløse angstanfall som person og at det ville kommet på ett eller annet tidspunkt allikevel?
Nettstedstittel 